1. Tenk langsiktig

Ikke ta impulsive valg om å oppsøke hjelp. Vær smart og tålmodig, selv om situasjonen føles akutt for deg. “Langsiktig” trenger ikke å bety at det skal ta måneder eller år før du gjøre noe – men at du lar det bli noen dager, kanskje en uke eller to.

Dette gjelder selv om barnet kommer til deg og sier ting som kan vise til seksuelle overgrep. Hvis du oppsøker barnevernet ved første vage utsagn fra barnet, vil barnevernet behandle deg som at du er hysterisk, og ikke ta deg eller barnet ditt på alvor.

Du må derfor vente til barnet prater mer, oftere, og helst tydeligere, om overgrep/vold. Ikke spør barnet masse spørsmål, eller grav unødvendig mye, sånn at barnet føler at de må gi deg det svaret du leter etter.

Hvis barnet selv begynner å prate om dette på nytt, ta opptak på telefonen din – men hold samtalen og ordbruken alderstilpasset, og du må så langt det går ikke spørre barnet ledende spørsmål.

2. Les deg opp på vold

Les deg opp så mye du kan på de symptomene barnet ditt har. Vi har mye informasjon og artikler tilgjengelig på våre sider. Ellers kan du trygt bruke disse søkestringene:

Du vil finne mye mer stoff hvis du søker på engelsk – det finnes samlet mye mer forskning og artikler på vold i verden, enn i Norge alene.

3. Søk støtte og oppsyn fra ansatte rundt barnet ditt

Ta kontakt med skole, barnehage, lærere, helsesøster, ped.ledere., etc., og samarbeid med dem. Be dem et møte hvor du uttrykker at du er bekymret for barnet ditt.

Videre er det viktig at du fremstår og formulerer deg på riktig måte:

• Du må fremstå som rolig og reflektert
• Du må vise at du forstår hele bildet av situasjonen
• Du må vise at du kjenner deg selv
• Du må vise at du kjenner barnet ditt
• Du må vise at du kjenner voldsutøver
• Du må kunne relativt enkelt forklare hvorfor du er bekymret for barnet
• Hvis du har bevitnet at personen har utsatt barnet for vold, må du oppgi dette
• Hvis du selv har blitt utsatt for vold av personen må du også være ærlig om dette
• Det er ikke nødvendig å fortelle alt med èn gang, men heller nevne kort at personen også har utøvd vold mot deg
• Hvis du ikke har direkte bevismateriale for at barnet blir utsatt for vold og du må dele synsinger og hva du tror foregår; hold deg til de største og mest synlige punktene. Med “mest synlig” menes ting ved barnet/adferd som kan knyttes direkte til mishandling.

Be dem om å følge med på barnet i løpet av dagen, for å bl.a. kunne bekrefte deler av adferden/problematikken/utfordringene du selv opplever.

4. Snakk med fastlegen din

Gå frem på samme måte som i punkt 3.
Få fastlegen din til å henvise barnet til BUP.

5. Få barnet til terapi hos BUP

Få fastlegen din til å henvise barnet til BUP. I samtale og terapi med BUP vil sjansene være til stede for at barnet forteller dette til dem. Her vil utsagn og symptomer/adferd bli journalført og foreligge skriftlig fra en offentlig instans. 

6. Samle bevismateriale

Mange som møter barnevernet havner også i barnefordelingssaker senere. Enten fordi de selv saksøker, eller fordi voldsutøver saksøker den andre forelderen for å utøve fortsettelsesvold, herunder; karakterdrap, fabrikerte historier, DARVO, prosjektering og speiling, og å frata oppegående forelder barnet sitt.

Det beste du kan gjøre for å sikre deg og barnet ditt er å samle bevismateriale over lengre tid. Bevismateriale kan være bilder, video, lydopptak, skriftlige uttalelser fra skole/barnehage som bekrefter det du opplever, screenshots av korrespondanse mellom deg og voldsutøver, etc..

Dersom voldsutøver er rundt bopelen din, enten ved avtalt overlevering eller oppsøker deg/dere uønsket, vil et overvåkningskamera utenfor være ideelt for å fange opp diverse situasjoner som vil kunne oppstå (f.eks. at barnet ikke vil overleveres). Vi anbefaler å montere det på en måte eller et sted, som gjør at voldsutøver ikke vil kunne se det.

7. La andre instanser sende bekymringsmeldingen

Dersom du får andre instanser til å bekrefte det du opplever med barnet ditt, kan disse i samarbeid med deg sende bekymringsmelding til barnevernet. På denne måten vil du være indirekte involvert, opplyst om hva som skjer og hvorfor. Det vil også vise barnevernet at du i forkant av sak hos dem har utvist omsorg for barnet ditt, at du har samarbeidsevne, er stabil og reflektert.