«Skjønn» = «Barnets beste»

I Norge er «barnets beste» et overordnet og lovfestet prinsipp som sier at alle avgjørelser og handlinger som berører barn, skal ha barnets interesser som et grunnleggende hensyn (Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon). Vurderingene blir gjort på «skjønn».

Problem #1 – «Barnets beste» blir vurdert på skjønn

• «Barnets beste» vurderes konkret i hver enkelt sak.

• «Barnets beste» avgjøres av mennesker som ikke forstår mørk psykologi.

• Barnets psykiske og fysiske liv og helse ligger i hendene på mennesker som ikke har kompetanse på samfunnets adferd per dags dato.

• Barnets psykiske og fysiske liv og helse konkluderes av mennesker som ikke har levd en hverdag med hverken barnet eller voldsutøver.

I de fleste saker blir barnets fremtid avgjort av menn og kvinner som aldri har hatt psykisk vold som en aktiv faktor i livet sitt – som betyr grunnleggende mangelfull dybdeforståelse av voldsutøvers svært intrikate tankesett og handlingsmønster.

Systemets argumentasjon rundt «barnets beste»

Oppveksten skal være stabil: barnet burde bli værende rundt kjente mennesker, biologiske foreldre, biologisk familie, familie og venner generelt, og det kjente nærmiljøet.

Man skal helst ikke røre stort ved livssituasjonen og alt burde helst forbli så nært den originale rammen som mulig. Det er også svært viktig for systemet at barnet skal ha samvær og god kontakt med begge foreldrene – forutsatt at det er trygt for barnet, selvsagt.

Problem #2 – Barnet skal ikke flyttes, samtidig som at det skal oppleve trygghet

Systemet mener parallelt med dette at barnet samtidig skal oppleve emosjonell og fysisk trygghet, beskyttes mot vold, overgrep og omsorgssvikt.

Problem #3 – «Barnets stemme» skal bli hørt

Barnets stemme skal bli hørt, og jo eldre og mer modent barnet er, jo mer skal man høre på dem.

• «Barnets stemme» er bygget på manipulasjon og frykt.

• «Barnets stemme» til en systemansatt er ikke troverdig.

• «Barnets stemme» til voldsutøver er ikke troverdig.

Spesielt i barnefordelingssaker der;

• Far er voldsutøver og ønsker 100% foreldreansvar

• Far er voldsutøver og ønsker 100% bosted

• Far er voldsutøver og ønsker økt samvær

• Far er voldsutøver og forsøker å stoppe flytting av mor og barn

  …vil kun mors gjenfortelling av «barnets stemme» være troverdig.

Problem #4 – «Barnet, ikke foreldrene»

Det aller største problemet, og noe en møter på i alle ender: fokuset skal være på barnet og foreldrene blir ansett som konfliktfulle, umodne og ustabile.

«Vi er her for barnet, ikke for deg»

«Vi skal hjelpe barnet ditt, ikke deg»

«Selv om h*n ikke er så grei mot deg, betyr ikke det at h*n ikke er grei mot barnet sitt»

• Intet barn kan fikses eller få det godt hvis en av dets omsorgspersoner har valgt systematisk vold som livsutfoldelse.

• Et menneske som utøver systematisk vold mot partner, utøver kronisk systematisk vold i alle settinger og livssituasjoner

«Barnets beste» er ikke individuelt

«Barnets beste» kan, og må, defineres.

«Barnets beste» er kjærlighet.

Dette er definisjonen på kjærlighet:

«Storge» ^{Familiekjærligheten}

«Den naturlige, dype tilknytningen og beskyttelsestrangen mellom familiemedlemmer, som for eksempel mellom foreldre og barn.»

«Agape» ^{Den betingelsesløse kjærligheten}

«En universell, uselvisk kjærlighet til medmennesker, preget av omsorg og empati uten krav om å få noe tilbake.»

Kjærlighet er ikke individuelt.

Alle barn trenger kjærlighet.

Alle mennesker trenger kjærlighet.

Kjærlighet er det motsatte av hva en voldsutøver handler fra, noe h*n hverken vet hva er, eller evner å gi.

Konklusjon

At barnets omkrets og miljø skal opprettholdes, samtidig som at det skal leve trygt og fri for vold, er det samme som å mate et barn fordi det trenger næring, mens maten det får er forgiftet.

Barnet må flyttes hvis det sikrer trygghet.

Barn burde ikke ha rett til å ha med begge foreldrene å gjøre, når det innebærer at en av dem utøver systematisk vold.

Barnets trygge foresatt er viktigere for barnet i det lange løp, enn å bo på samme sted.

Barnets stemme må ut av regnestykket, og stemmen til barnets voldsutsatte foresatt må vektlegges.

Hva som er best for et barn er ikke individuelt.

Hva som er best for et barn er definerbart.

Barnets beste kan kun bli sikret ved at systemansatte besitter dyptgående kompetanse på voldsutøvers røtter og tankesett. Og voldsutøvere kan bare bli gjenkjent dersom menneskene som er ansatt for å gjenkjenne h*n faktisk har kompetanse til å gjøre det.

www.houseofleo.no

Skadelig adferd gjort enkelt.